Det har vært i overkant mange begivenheter i det siste og begivenheter av den sorten som setter igang tankene, refleksjonene……som gjør at jeg går litt i dybden hos meg selv, graver litt i ryggsekken. Lederkonferansen i Bodø – arrangert av PBL – hadde en kvalitet over foredragsholderne som var en glede å oppleve. Når det er sagt – har PBL alltid en kvalitet over sine konferanser, men denne gang tok det helt av.
Jeg følger med på valginnspurten og prøver å høre hva den enkelte egentlig sier. Men det blir ganske slitsomt med tall, påstander om hva den ene eller den andre kunne gjort i sine perioder og hva de ikke gjorde i sine perioder. Jeg er sikker på at hvis jeg kunne svette inne i øret så hadde jeg gjort det foran tv´en. Det mest frustrerende er at de fleste får ikke snakket ferdig eller ihvertfall ferdig med sin setning før de blir «overfalt». Jeg velger i fred og ro å ta til meg partiprogrammene og på den måten prøve å bli kjent med politikerne.
Skolestart var en alvorlig greie når jeg begynte i 1964, det var alvor og en stor overgang for meg som hadde levd herrens glade dager i en hotellfamilie. Jeg er født inn i en hotellfamilie og min beste tid må være årene før skolestart fra mai til august. Da bodde vi fire i en knøttliten bongalow(bittelite hus) bak Viste strandhotell. Verden var stor, jeg hadde store områder å bevege meg på, skogen og bondegårdene rundt var min lekeplass og det var utrolig mange spennende mennesker på hotellet. Spennende mennesker som jobbet på kjøkkenet, i resepsjonen, i serveringen og resten av hotellet. I tillegg hadde vi alle de spennende hotellgjestene fra inn – og utland. I voksen alder kunne jeg med forundring lese at det slettes ikke er bra med så mange kontakter for et lite barn – men heldigvis visste jeg ikke det som barn. Istedet skal jeg fortelle litt om hvorfor dette ble bra for meg!
Det er grytidlig på Gardermoen. Jeg skal hjem etter en innholdsrik helg på Fagerstrand. Mitt vertskap skal til Barcelona så jeg blir liksågodt med på lasset til flyplassen. Det er bare det at flyet mitt går ikke før om tre timer. Det er hektisk rundt utenlandsterminalen og jeg kjenner det krible i magen – hadde ikke gjort noe å reist vekk. Men jeg snur nesen andre veien og skal helt ut i enden til gate 14. Jeg møter et par mennesker ellers er det stille, rolig, herlig……..
Det er deilig å sitte slik helt alene og bare tenke på ingenting – det er ofte da mine tanker kommer. Og nå sitter jeg litt trøtt og tenker på dagen min i Orrestien, leser hjennom tilbakemeldingene og noterer noen små endringer underveis. Neste uke har jeg oppgaver til et hotell i Stavanger der jeg skal presentere bedriften min. Da er det skjønt å ha med seg slik en kommentar som jeg fikk fra Merete Soløy i Orrestien.
Der var dagen over – og vi kunne holdt på i flere timer – det var tilbakemeldingen til meg. Og selvsagt gleder det et hjerte som er opptatt av å dele kunnskap, skape refleksjoner og legge tilrette for gode samtaler.
Selvsagt hadde jeg Berta Lende Rød sin #fuelbox Lederboksen med meg som jeg pleier på mine kurs. Disse gode og geniale små kortene som kan skape store diskusjoner. Jeg har snudd opp ned på heldagskurset mitt som et resultat av tidligere tilbakemeldinger og starter nå opp med en lettsindig forskning om latter. Forskningen er alvorlig nok, men jeg prøver å gjøre det så lettfattelig som mulig. Og det er viktig å få opp entusiasmen så tidlig som mulig.
Kritikk, tilbakemelding, veiledning – kjært barn har utallige navn. Og nettopp det at det er et kjært barn gir oss håp til å se på dette som noe som kan betraktes som en gave. Ja jeg mener det helt alvorlig – vi må begynne å se på alle de tilbakemeldingene vi får enten de er av positiv eller negativ art som noe veldig positivt. Selv liker jeg nok bedre ordet tilbakemelding – men det er individuelt og betyr lite i denne sammenheng. Det som betyr noe er hvordan DU ser på det å få tilbakemelding – både positivt og negativt!!
Og jeg elsker motvind OG regn! Det er ikke sant i det hele tatt. Når det gjelder områder jeg virkelig brenner for – så går jeg gjennom ild og vann(bokstavelig talt over glødende kull som jeg har gjort). Men når det gjelder kropp og helse så er jeg litt sånn:
Hvor er butikken hvor jeg kan kjøpe størrelse-38-kropp? Også på treningssiden synes jeg at jeg er litt rufsete og slakk. Det blir litt sånn i rykk og napp – og svisj tilbake i komfort sonen. Men må det BLÅSE og REGNE hele tiden??
Mange av mine turer er blitt helt ødelagt fordi jeg har vært lynende forb…… på motvinden og hvis det i tillegg begynte å regne var jeg nesten på gråten. Siste turen jeg og min kjære hadde ifjor før det ble for surt ble jeg kraftig tatt i nakken. Han leste virkelig teksten for meg – nå måtte jeg sannelig ta i bruk det jeg lærte andre. Hvis jeg bare skulle ha sol og vindstille kunne jeg liksågodt selge sykkelen. Jeg fortjente den leksen!!
Er ikke det helt innlysende da? For hva skjer om jeg skifter tak mens det regner og blåser? Det kan komme lekkasjer, hull i taket, jeg kan skli, jeg kan skade meg – alt i alt kan det bli et arbeid jeg er veldig misfornøyd med og som jeg i verste fall må gjøre omigjen. Bortkasta tid!!
Jeg har nettopp vært på en fantastisk tur i Østerrike med noen fantastiske, morsomme damer, rent slalåm, vært på afterski og i det hele tatt kost oss…..men det er ikke det fortellingen min denne gangen skal handle om. Den skal derimot handle om hva jeg gjør når jeg – som liker å ha kontroll – opplever en start og slutt på turen hvor jeg møter mr. kontroll rett i fjeset. Selv om begeistring er drivkraften i det meste i livet mitt er det grenser for hvor mye begeistring jeg kan stable på bordet når slike ting skjer.
Livet er sannelig ingen rett og bein asfaltert vei. Den er full av småsteiner, hull, seig leire og bratte bakker – både opp og ned. De fleste av oss opplever både oppoverbakker og nedoverbakker – uten at vi får noen diagnoser av den grunn. Livet er hardt og mange ganger ubarmhjertig. Det fiker til oss, det slår oss i magen – men vi er flink til å maskere det hele med et smil og en vellykket blogg om hvor mye vi tjener og hvor deilig livet er. Vi maskerer det hele med bilder fra alle verdenshjørner – se hvor lykkelig jeg er! Vi distanserer oss til det hele med å finne syndebukker til vår egen ulykke. Det må jo være noen der ute som har skylda for det som skjer med meg – politikere, arbeidsgivere, kolleger, foreldre, lærer….der er en hel armada å legge ansvaret over på. Hjelper det?