Så det var den hissige typen………..hva nå!

Det har vært en over gjennomsnittet heftig sommer og start på høsten. Og det er godt at det har gått etappevis som et intervall løp – med små spurter og litt roligere innimellom. I juli fikk mannen min kreft, og med beskjed om at den var godt kapslet inn, og skulle fjernes ved et inngrep. Det skjedde relativt fort – i starten på august. Og vi har vært positive og tenkt at spredning ikke var et tema så godt innekapslet som den var. Jeg har brukt NLS (Når Livet Suger….) og vi har jobbet med å leve livet her og nå  – forøvrig kan det anbefales – det gjør hverdagen morsommere.

NLS listeDenne listen har jeg presentert før og vil også få presisere at vi har ulike måter å takle sorg og hendelser på – dette er vår måte. Det gir oss ingenting å grave oss ned i spekulasjoner på hva som kan skje – før det eventuellt skjer. Men onsdag 11.09 fikk vi en ny beskjed – dette var en T3 kreft, som da betyr en hissig variant av utysket. Det betyr at den kan spre seg – så hva nå?? Første følelsen som melder seg er den absolutte følelsen av tap av kontroll. Dette har min kjære venn Stein Moen – ved Soscon –  hatt både A og B kurs med alle mine tidligere ansatte. I krisesituasjoner er det gjerne ikke selve hendelsen som er det verste – men tapet av kontrollen. Som om grunnen under en bare forsvinner. Hvordan få kontrollen tilbake? Det høres så enkelt ut – det er det ikke. Vi har valgt å fokusere på det vi kan gjøre.

Nå har vi vært gjennom noen sjokk, og det neste er å få ut og opp på overflaten all frustrasjon og sinne som bygger seg opp. Det er normalt å bli sint i en slik situasjon, det er normalt å bli rasende forbannet og det er viktig å få det ut. Og jeg vil røpe for dere hvordan han får det ut og jeg applauderer og ler litt og…..han som er tålmodig og rolig i de aller fleste situasjoner har begynt å kjefte opp lusekjørere, de som ikke bruker blinklys og folk som ikke skjønner noe om rundkjøringer. Det gikk noen dager før jeg skjønte hva som skjedde – så nå ler vi og kjefter sammen. Det er noe av det lureste han kunne gjort – han får kanalisert sinnet ut.

Men hva med hverdagen? Vi merker at hverdagens små hendelser betyr mye, å skynde seg så fryktelig betyr ikke så mye – hva er de vi skynder oss til? Å tilbringe tid sammen betyr mye, å reise har alltid vært kjekt – det blir det sikkert mer av. Jeg ser hvordan han jobber med å ta kontrollen i hverdagen ved stadig å stille seg spørsmålet: Hva kan jeg gjøre i denne situasjonen? Så tar han et og et område tilbake og det gjør noe med han. Men han kan ikke styre følelseslivet sitt hele tiden, så det går selvsagt litt opp og litt ned igjen.

Min måte å ta kontroll på er å innhente informasjon. Hva er dette egentlig? Hvor mange i Norge har dette? Hvordan er prognosen med denne type kreft? Er der andre plasser de vet mer om dette enn i Norge? Og på denne måten er jo jeg litt opptatt da med å finne informasjonen – om det hjelper min mann er jeg usikker på, men det hjelper meg. Når slike situasjoner rammer oss har vi mange muligheter for valg. Jeg kunne for eksempel prøvd å finne ut – hvorfor?? Dette uendelig tåpelige spørsmål som om der er noe utenfor oss som fordeler litt ulykke her og der etter hvordan en har valgt å leve livet!! Glem det – vi tror ikke på en slik syk «rettferdighetstanke».

Jeg vil heller nevne hva Parrado skriver i sin bok Jeg lever. Han og mange av hans lagkamerater var nemlig inne på den tanken og har egentlig tenkt det ferdig for meg. Han sier at dersom en klamrer seg fast til sorgen, sinnet, bitterheten, «det var ikke slik jeg skulle ha det i livet» – tanker, har du ingen mulighet til å nyte livet – til å se fremover. Selv har han – etter tragedien – forsøkt å leve livet med små gleder og han et råd til oss alle: Pust. Pust igjen. For hvert åndedrag lever du. Nyt å være til. Lev hvert øyeblikk. Sløs ikke bort et eneste åndedrag. Boken kan anbefales på det sterkeste til alle.

Uansett hva som skjer – skal ikke vi utsette å leve idag. Men jeg vet også om noen kjekke ting som skal skje frem i tid – men det vet ikke han.

Ha en fin mandag!

Vannlilje

 

8 Comments On “Så det var den hissige typen………..hva nå!”

  1. <3 Virkelig en tankevekker:) Stå på begge to <3 klem

  2. Gode tanker å ta med seg for oss alle – og sterkt å lese dine refleksjoner når dere står midt i det. Lykke til og varme tanker til deg!

  3. Kjære deg Else-Marie. Så sterk du er som klarer å sette ord på kaoset av følelser. Sender dere begge positive vibber og gode tanker.

  4. Så flott at dere begge tar humoren i bruk i denne alvorlige situasjonen. Beundrer deg Else-Marie for den styrken du har, varme tanker til deg.

Legg igjen en kommentar til Else-Marie Sandvoll Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *